FagerliMTB.com

foto: Lars Fredric Nordbakken

Helgens ritt er nok det rittet jeg har hatt mest vondt i beina noen gang. Og i tillegg har jeg vel ikke syklet så ræva siden jeg startet med sykkel i 2003.

Men det var strengt talt forventet. Man håper alltid på at det skal gå litt bedre selv om man innerst inne vet at treninga ikke er til stede. Og det viste seg til de grader i helgens Grenseritt. Jeg er fortsatt skikkelig sår i låra. Støl og uvant sliten i beina.

Fredagen var det showritt. Dette la jeg veldig lite i og syklet 2 timer sammen med kjæresten min Ida på grenserittet midt. Dvs hun syklet på 1.43. Noe som var 15 min bedre enn ifjor. Så med litt nedsykling og oppvarming ble det 2 timer. Når vi syklet igjennom regnet jeg med at jeg skulle sykle sykt mye fortere dagen etter, noe jeg egentlig ikke gjorde.

Etter syklingen med Ida ventet det showritt i ca 40 min. Noe som vanligvis passer meg skikkelig bra. Men jeg raste av feltet etter ca 500 meter. Klarte å sykle meg oppover litt men fortsatt var det jo ræva sykla. Men målet var å bli skikkelig sliten noe jeg ble. Og på showritt drikker man jo ikke noe så jeg var faktisk skikkelig sliten når vi syklet ned en god stund etter rittet.

Selve rittet skjønte jeg tidelig at skulle bli en forferdelig opplevelse da jeg etter ca 1 km sykling hadde syra. Skikkelig syra. Beina var stive som stokker og jeg raste bakover i feltet. Det er sykt tungt for hodet å rase bakover når man vanligvis sitter ganske enkelt med topp 10 uten noe større problemer. Men slik ble det ikke her. Jeg var så stiv at jeg måtte roe meg helt ned før jeg begynte å sykle igjen.

Heldigvis så kjører snart hele norgesbefolkning med stive gafler noe farta i “terrengpartiene” gjenspeiler. Så jeg klarte å kjøre meg opp til gruppe 2. He lå jeg til ca prestbakke. Men det gikk omtrent slik: Sitte med, liten kneik, AU,Stokk stive bein,hente igjen gruppa i terrenget”. Men etter 4 mil var det slutt og da var det også slutt på de tekniske partiene så da var det ingen muligheter på å kjøre seg opp. Ikke hadde jeg klart det heller da det var helt håpløst stive bein. Ble ikke kvitt syra selv når jeg roet ned.

Herfra og inn syklet jeg rolig oppover og ble med en gruppe her og der som hentet meg igjen. Når jeg kom til mål var egentlig kroppen helt ødelagt. Dette var jo også planen i håp om å få igang kroppen før Birken. Men må vel innrømme at dette var så dårlig og kroppen funka så dårlig at Birken blir nok en fæl opplevelse det også. Men skal hverfall prøve.

Grenserittet generelt var som alltid en fin opplevelse og et veldig bra arrangement. Fint vær, bra løype, mye folk og alt i alt en kjempe bra greie. Men jeg må innrømme at jeg syntes det er utrolig rart at så mange kjører stiv gaffel på et så flatt ritt. Det er jo null å tjene, men ganske mye å tape. Selv kjørte jeg i år med demperen åpen i hvertfall 70% av rittet. Kun oppover og der det var asfalt jeg brukte lock outen. Det er såpass mye dumper og “terreng” første del av rittet at jeg er ganske sikker på en del har tapt gruppene sine i terrengpartiene pga stiv gaffel.